Hopp til innholdet
Northwilds

Sakte, sakte: to uker til Everest Base Camp

Bønneflagg, jakbjeller og dal bhat to ganger om dagen. En guides dagbok fra Khumbu, og hvorfor den tregeste gruppen alltid kommer fram.

Tashi Sherpa8. september 2026 · 8 min lesing

En hvit stupa med bønneflagg under de snødekte tindene i Everest-området

På sherpa sier vi bistarai, bistarai: sakte, sakte. Jeg sier det til hver gruppe den første morgenen i Lukla, og i den andre uka sier de det til hverandre. På stien til Everest Base Camp er sakte ikke en svakhet. Det er hele planen.

Dag en til fire: inn i Khumbu

Turen begynner rolig, langs den melkehvite elva Dudh Koshi, over hengebruer tunge av bønneflagg. Bærere går forbi oss med umulige bører, og jakene har forkjørsrett. Stigningen til Namche Bazaar er den første virkelige prøven, og det første glimtet av Everest, en mørk pyramide med en snøfane, dukker opp mellom furutrærne.

I Namche blir vi en hel dag. Folk vil alltid gå videre. Jeg tar dem heller med opp på ryggen over byen, og så går vi ned igjen for å sove. Klatre høyt, sov lavt: det er den eldste regelen for høyde.

Dag fem til ni: over tregrensen

I Tengboche synger munkene i skumringen, og vi sitter bakerst i klosteret med kopper smørte (te med smør). Over Pangboche slutter trærne, og dalen åpner seg til høyfjellsbeiter, med Ama Dablam som våker over alt.

  • Drikk fire liter vann om dagen, mer enn det føles normalt
  • Gå i et tempo der du fortsatt kan snakke i hele setninger
  • Si ærlig hvordan du har det ved frokosten, hver dag
  • Spis dal bhat, selv når du ikke er sulten

Hver morgen og kveld sjekker jeg oksygennivået til alle med en liten klype på fingeren. Tallene synker når vi stiger, og det er normalt. Det som betyr noe, er hvordan folk har det, og om det blir bedre etter en natts søvn.

Dag ni: Base Camp

Den siste etappen fra Gorak Shep følger morenen langs Khumbu-breen, en frossen elv i grått og blått. Selve Base Camp er et virvar av stein og is, og det finnes en malt stein der alle tar et bilde. Forrige sesong sto en pensjonert lærer fra Leeds der og gråt, og så gjorde hele gruppen det.

Hvorfor sakte vinner

Gruppene som haster, har hodepine i Lobuche. Gruppene som går sakte, er de som fortsatt smiler på Kala Patthar ved soloppgang, med Everest lyst opp i gull foran seg. Bistarai, bistarai. Det virker hver gang.

Tashi Sherpa smiler i trekkingjakken sin

Skrevet av

Tashi Sherpa

Hovedguide, Everest og Annapurna